heading

Lastebilen ankommer Tromsø

04.03.2008

Den første lastebilen kom til Tromsø i 1920. Den ble innkjøpt av to vognmenn i ...


Den første lastebilen kom til Tromsø i 1920. Den ble innkjøpt av to vognmenn i fellesskap. Magnus Hansen, den ene av medeierne synes å erindre at vognen var av engelsk fabrikat og merket visstnok Clydesdale. Den var forsynt med fastgummi foran, bak derimot hadde den tvillinghjul med luftgummi.

Hensikten med kjøp av denne bil var å benytte den i transporten av materialer til en rekke store offentlige og private bygg som da skulle oppføres. Men så langt kom det ikke. Eierne prøvekjørte bilen i noen småarbeider for å se hvor hensiktsmessig dette nye transportmiddel var. Og en dag i oktober 1920, bare kort tid etter anskaffelsen, brant den opp i garasjen.

Det var da stille om lastebilen til 1923, da en annen yrkesutøver, Trygve Strøm, anskaffet seg en Ford lastebil og året etter nok èn. Dette år fikk Mack's bryggeri også en Ford.

Strøm benyttet sine biler i kjøring til hermetikkfabrikkene, men avviklet bilholdet etter få år. Nå kom det ingen biler til vognmennene før i 1929 og 30. Forretninger og bedrifter fulgte nå etter, og bilen ble ganske alminnelig å skue i byens gater.

Inntil 1932 gikk det an å kjøre bil i Tromsø bare 4 måneder av året. Når bilene kom ut til 17. mai var bileierne tilfreds. Da var det bare de nedre bydeler som var så fri for sne at det var mulig å komme frem. Så kunne man kjøre til sneen kom igjen i september. Vinterkjøring var før 1932 helt utenkelig her. Inntil den tid ble byen bare ploget av hesteploger som fløt oppå sneen, slik at det midtvinters var minst en meter sne midt i kjørebanen.

Gaten den gang ble så smalt pløyet, at det til sine tider var vanskelig for to hestekjøretøyer å passere hverandre. Dette med den korte kjøretid for året var nok en årsak til at de første forsøk med lastebil ble oppgitt, da man fant det lite lønnsomt å ha en kostbar bil stående å ta plass og ruste bort i 8 måneder av året.

Fra 1932 sørget kommunen for å få bilpløyet de mest trafikkerte gater, og nå ble det kjøring året rundt. Før 1936 hadde ikke bilene i Tromsø stort område å kjøre på.

Det var kun Tromsøya  en snau norsk mil fra ende til annen og bredden omentrent halvparten. Dette året fikk øya imidlertid forbindelse med fastlandet, og da først kan virkelig regnes med utvikling av bilkjøringen i større grad. De store avstander her nord gjør at det som regel blir lange turer når vi drar på Innlandet, som vi sier i byen.

Avstanden til de forskjellige kommunikasjonsmessige knutepunkter er nokså store.

Til eksempel skal nevnes disse distanser:

Moen i Målselv 130 km, Sætermoen 167 km, Narvik 246 km, Harstad 330 km, Finnsnes 156 km, Hammerfest ca. 440 km. og Kirkenes 930 km.

Bilen viste at den kunne korte avstandene på en hittil ukjent måte. Den førte med seg liv og rørelse. Byene ble ikke lenger alene om å dra nytte av den tekniske utviklingen. I disse årene kom det også iniativrik landsungdom til i rekkene av kjøpmennene på landsbygda som gikk over til biltransport.

Avsidesliggende bygder og nærmest avstengte grender kom i pulserende forbindelse med byen og landet for øvrig. hentet fra boken Norges lastebiltrafikk gjennom tidene 1955 a.h. ;


« Tilbake